Mammas psykiske helse er mer enn fødselsdepresjon

Mamma og baby.

Da jeg snakket om psykisk helse i mammapermisjon på den åpne Snapchat-kontoen SnapKollektivet for en kort stund siden, rant det inn med meldinger fra andre mammaer som satt med de samme tankene som meg: at permisjonstiden er jævlig slitsom.

Rundt omkring i det langstrakte landet vårt sitter det utrolig mange mammaer (og pappaer) som sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å nyte permisjonstida nok. Hvor utakknemlig er det ikke liksom, å sitte der med sitt (forhåpentligvis) friske barn, og savne tida da de ikke eksisterte? Jeg kjenner så mye på de samme følelsene selv, og har konkludert med at det er ikke utakknemlig; det er normalt!

Det er dog ikke så lett å vite hva som er normalt og ikke, når vi ikke snakker om det (både som personer og som samfunn). Og er det én ting jeg synes vi ikke snakker nok om, så er det hvor slitsomt det er å få barn. Spesielt det første barnet. Når du får ditt første barn er du totalt uforberedt på hva som kommer, og det var det som skjedde med meg. Jeg hadde ikke peiling på den mengden nærhet og tid og energi som ville kreves av meg. Jada, vi veit at et barn er der 24/7 og at du må være der 24/7 og at barnet er avhengig av deg 24/7, men å vite noe betyr ikke at du virkelig forstår hva det innebærer i praksis. Den påkjenninga det er å ha ansvar for et annet menneske hele tiden er vanskelig å sette seg inn i om du ikke har hatt den rollen før.

Poenget mitt her er jo ikke at det er jævlig å få barn. Poenget mitt er at det er jævlig slitsomt å få barn. Derfor er det så utrolig viktig at vi klarer å snakke om de vanskelige tinga. Føler vi at vi kan snakke om de vanskelige tinga, kommer vi til å føle oss mindre aleine om de vanskelige tinga, og de vanskelige tinga kommer til å føles lettere.

Mange av de som skrev til meg sa de ikke turte å si høyt hvor slitsomt de syntes det var med små barn, fordi de følte det var klaging. Og det er jo nettopp det det er, klaging. Men hvem var det som bestemte at det ikke var lov å klage? Det er lov å klage! Få det ut, sier jeg. Skrik det om du vil, få det ut av systemet. Kanskje viser det seg at de du sammenlignet deg med hele denne tiden sitter med de samme følelsene selv?

Fifty shades of psykisk helse

Ofte når vi snakker om mors psykiske helse etter fødsel, snakker vi om fødselsdepresjon. I Norge vil én av ti kvinner oppleve å bli rammet av denne typen psykisk lidelse. Men betyr det at vi ni andre ikke kan ha det vanskelig? Nei, det gjør jo ikke det.

Det betyr ikke at det ikke er lov å gråte av fortvilelse når du fortsatt er våken klokka 04 på natta. Eller rope mot babyen når du ikke forstår hvorfor den skriker… Ja, det er til og med lov å angre innimellom. Du trenger ikke å lide av depresjon for å ha lov til å synes det er tungt og vanskelig og til og med kjedelig innimellom. Og det gjør deg ikke til en dårligere forelder av å snakke høyt om det.

Det sagt: Skulle du kjenne på en bunnløs sorg over for eksempel “tapet” av det gamle livet, eller synes det er vanskelig å forestille deg at det kommer til å bli lettere, så anbefaler jeg på det sterkeste å ta en prat med helsestasjonen. Det finnes god hjelp å få, og ingen skal måtte jobbe seg gjennom noe så vanskelig på egenhånd!

Så hvorfor velger jeg egentlig å snakke så åpent om det? Jeg sitter også ofte med dårlig samvittighet fordi jeg ikke nyter tida mer. Men jeg har innsett at det ikke er et valg. For noen av oss er rett og slett det å bli forelder en litt tøffere overgang enn for andre. For noen av oss krever det litt mer før det faller naturlig. Og jeg deler av egoistiske grunner; jeg deler fordi jeg vil føle meg mindre alene. På samme måte som de som ser og leser og hører på kanskje føler at de ikke står så alene i det, er det også sånn for meg. Når dere skriver til meg og sier at dere kjenner dere igjen, så slipper jeg ut et letta sukk og tenker: phew, da var det ikke bare meg.

Illustrasjonsbilde av Jenna Norman.

19 kommentarer

  1. Viktig tekst! Jeg har ikke barn selv, men har vært redd for at det skal blir FOR slitsomt, at jeg skal bli helt gæren av å ikke sove godt på flere år. Og da hjelper det ikke så mye at andre sier det går fint, det har jo ingenting med meg å gjøre!

    • Nei, det hjelper jo deg veldig lite. Og jeg tror at om nattesøvn er ekstremt viktig for deg, så er kanskje ikke et spedbarn å hige etter 😅 Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg lengter etter kveldene og nettene. Selv om han våkner flere ganger for mat, er det mindre slitsomt enn all aktiveringen han trenger på dagtid – det er da tålmodigheten virkelig blir testa 😬

  2. Victoria

    Godt voksen dame som sliter med å takle at hun ikke er senter i sitt eget univers? Beklager, men du fremstår som selvsentrert og evneveik med denne klagingen på mange forum. Å bli forelder har sine utfordringer. Akkurat som å ikke ha barn har SINE baksider. Det er som om livet alltid byr på utfordringer.. Med mindre du er en isolert bortskjemt overklassepike i Oslo, selvsagt. I så fall forstår jeg at du mangler livserfaring, og at en baby vipper deg av pinnen.

    • Hei. Synes det er kjipt å høre at du oppfatter meg slik, det er absolutt ikke min intensjon med å være åpen om dette. For meg har det vært en utfordring å ikke kunne fokusere på meg selv lenger ja, og overgangen fra “ungkar” til mamma har vært utfordrende for meg. Jeg velger å dele fordi jeg håper kanskje noen vil finne et fellesskap i det og føle seg mindre alene i å kanskje finne permisjonstiden vanskelig. Skal vi sitte ned og holde munn fordi alle vet at “å bli forelder har sine utfordringer”? Det tror jeg ikke gagner noen, verken mor, partner eller barn. Alle opplever det å få barn ulikt, og det må være rom for oss alle.

    • Synes det er forferdelig stygt gjort å si slikt til en person som deler noe så sårbart, det er tøft å bli mamma for første gang. Jeg synes Carina setter ord på mange ting som er vanskelig på en munter og reflektert måte som gjør at man ikke føler seg alene om det. Hvis du vil kritisere så går det an å være konstruktiv og ikke bruke ord som evneveik og bortskjemt.

  3. Helt enig i at kommentaren ovenfor her er ufin! Men. Kanskje er budskapet (som er pakket inn i usaklige karakteristikker) likevel noe å tenke på, og ta med seg videre. Det er jo en gang slik at det man dyrker, har en tendens til å vokse. At fokuset du har hatt på sosiale medier har vært snudd mot det negative og krevende med mammarollen, gjør deg kanskje ikke så godt? Det er jo godt å «få ut ting» og høre at andre føler det på samme måte osv. Men det endrer jo ikke situasjonen til det bedre, at man har fokus på det man ikke føler man mestrer og liker. Jeg har aldri likt sånne tulletips som å skrive ned tre ting man er takknemlig for på slutten av dagen og slikt. Hva faen skal det gjøre med situasjonen liksom? Men jeg tror mer og mer at negative tankemønster og det å ha havnet i en negativ spiral er noe man bør bli bevisst på og aktivt jobbe med for å få det bedre. Å havne i offerrollen kan alle gjøre når livet butter, og noen ganger trenger man hjelp til å bli røsket ut av den. En liten psykisk ørefik og påminnelse som gjør at man våkner litt og bestemmer seg for å ta tilbake kontrollen over livet. «Fuck this, nå tar jeg grep istedenfor å velte meg i medlidenhet. OK, så gråter ungen min mer enn gjennomsnittet og jeg er så sliten at jeg vil spy. Men nok er nok, og nå skal jeg lete løsninger istedenfor å bruke ressursene mine på å dyrke det negative.» Du virker som en utrolig kul og tøff dame! Finn din inner ninja (søk på Spotify og få ny kampmusikk:p)og lag deg en bedre tilværelse. Hent inn hjelp, få avlastning, tren, drikk vin, gjør det som må til for å få det bedre. Og vær bevisst på hvordan vinkling og fokus du velger å ha på sosiale medier, det påvirker oss og tankene våre mer enn man skulle tro. Heier på deg!:)

    • Julianne

      Å skrive ned tre ting man er takknemlig for, handler om å trene hjernen til å se på det positive i en negative situasjon. Det kalles for “affirmasjoner”, og er positive, bekreftende setninger som skal hjelpe til selvhjelp. De er blant annet brukt i kognitiv terapi, både innenfor NLP og i psykiatrien. Slike teknikker er faktisk bevist å ha effekt på det å snu negative tankemønster, når det blir praktisert over 21-30 dager. Det er teknikker som hjelper folk med angst, og depresjoner. Synd at du kaller det for “tulletips”, men for mange er det faktisk redskaper som holder en oppe i hverdagen. Og strengt tatt er det ikke noe annerledes enn den bekreftende setningen som du mener Carina burde si til seg selv. Egentlig er argumentasjonen din litt selvmotsigende.

    • @Bente: Hei! Takk for lang og konstruktiv kommentar, det setter jeg pris på 🙂 Er dog kanskje litt uenig med det du sier. Er absolutt enig i at det å fokusere på det negative i lengden ikke er bra, og at det ikke endrer situasjonen, men samtidig føler jeg at jeg også har vært flink til å dele de positive øyeblikkene. At jeg velter meg i medlidenhet og tar på meg offerrollen er jeg heller ikke enig i, da formålet mitt i hvert fall bare har vært å vise frem hverdagen på godt og vondt. Og har jeg en ekstra ille dag, eller en ekstra krevende periode, ja, da vil jeg fortelle om det. Finner jeg trøst i at jeg ikke er alene om det? Absolutt. Jeg er enig i at positivitet avler positivitet, og jeg må si at jeg synes jeg er ganske både tålmodig og flink til å bruke humor i de vanskeligste øyeblikkene, men det er ikke alltid man orker. Noen ganger trenger man bare å innrømme nederlag. Da er det fint å kunne vise den siden til folk, og forhåpentligvis hjelpe noen som sitter i samme situasjon og føler seg enda mer “down in the dumps” enn meg. Så jeg er absolutt bevisst vinklingen jeg velger på sosiale medier, og den vinklingen er ærlighet og åpenhet. Jeg tror ingen har godt av enda en blogger som velger å bare vise de fine, perfekte øyeblikkene. 🙂

  4. Jeg syntes at det Carina skriver om er veldig viktig. Jeg syntes også hun skriver om det på en slik måte T nye mødre kan føle seg sett og at det er lett å kjenne seg igjen i. Jeg har ikke barn selv, men syntes det er utrolig fint at noen skriver om dette temaet, for jeg er sikker på at jeg til tider ville følt det på samme måte, og igjen følt meg veldig alene om det fordi andre mødre bare skriver og deler det positive med å være nybakt mor.

    Carina er også flink til å utrykke kjærligheten hun har for sønnen sin, og viser oss også lyspunktene. I hverdagen som ny mor i permisjon.

    Det er tungt å være hjemme alene med et spedbarn. Og det er en stor overgang fra å bare ha seg selv å tenke på til å måtte sette noen andre først, og å aldri gi seg selv tid til å være alene.

    Det blir nok lettere med tiden, men det er utrolig flott at hun skriver om det som er tungt og vanskelig. For det er viktig å sette ord på de følelsene, og å dele den opplevelsen er kjempetøft.

    Stå på, heier på deg ❤️

  5. Det blir både lettere og vanskligere etterhvert som tiden går og det hele kommer i bølgedaler, gjerne har man et halvår om gangen der man føler at man mestrer situasjonen til en viss grad og det er herlig, så kommer en ny periode der man føler man har null kontrol igjen. Slik har jeg det fortsatt og eldste min er tolv. Alle foreldre jeg kjenner har det slik, uavhengig av hvor mange de har og hvor gamle barna er 🙂 du er ikke alene, og hadde ikke jeg og naboen kunne tatt oss fem minutters pausa der vi bare kan brøle litt fra oss kor mye Ungan driv oss til vanvidd innimellom og gi hverandre en klapp på skuldra, tips om sovesaua eller bare minne hverandre på at det blir en bedre dag i mårra, så ville det vært enda vanskligere å kunne hente seg inn igjen i enkelte tøffe perioder, det å ha noen å kunne støtte seg på og vite at det er Okei å være frustrert til og med over egne barn. Det gjør oss til bedre foreldre tror jeg. Det er ikke for uten grunn de sier “it takes a village to raise a child” 🙂

    • Jeg er helt enig i at jeg tror det gjør oss til bedre foreldre, når vi tør å være ærlig om de vanskelige tinga. Takk for gode ord, Lise! Som du sier, det kommer en bedre dag i morgen, det har blitt mitt nye mantra 😅

  6. Hei! Som psykolog (og nybakt mor) må eg berre heie på dette innlegget her! Det er slik synliggjøring som trengs for at det skal føles
    litt betre og mindre ensomt dersom permisjonen blir vanskelig og man ikkje heilt tør å snakke høgt om det.

    • Tusen takk, Nina. Setter stor pris på kommentaren din. ❤️ Og jeg er helt enig, selv om det ikke alltid er like lett når man står i det!

  7. Takk for at du skriver om disse tingene! Dette er veldig viktig, og det er som du sier, jo mer man prater om det, jo flere vil føle at de ikke er alene om det. Alt dette kjenner jeg meg veldig igjen i med min 1,5 åring. Jeg har grått, skreket og ønsket meg tilbake til dagene hvor jeg ikke var mamma. Jeg har også angret og kommer nok til å angre i fremtiden i enkelte øyeblikk. Men det hele er jo verdt det! Og de fantastiske stundene gjør opp for alle de negative. Som første gangen babyen smiler til deg. Eller ler. Eller når ettåringen kommer løpende for å gi deg en lang og god klem.
    Det er en vanvittig vanskelig jobb å være forelder. Det er ufattelig slitsomt, selv om det også er veldig fint til tider.

    Jeg tenker at de som har lagt igjen de negative kommentarene selv sliter med sin empati, for selv om de ikke har opplevd dette slik selv, betyr ikke at det er feil at andre har det sånn.

    • Tusen takk, Lisbeth. Du aner ikke hvor mye denne kommentaren betyr akkurat nå ♥︎ Du har helt rett, så er så klart verdt det, men vanskelig mens det står på.

  8. Ragnhild

    Hei, Carina!
    Først: gratulerer med en nydelig gutt (selv om det er en stund siden han ble født)! Leste nettopp dette innlegget, og fikk lyst til å skrive en kommentar.

    Jeg er enig med deg i at åpenhet om psykisk helse hos foreldre er viktig, fint at du skriver om dine erfaringer🙂 Men jeg er ikke enig i at det er for lite åpenhet om dette…da jeg fikk barn for halvannet år siden, synes jeg ikke det manglet på forståelse og samtaler om hvor vanskelig overgangen kan være. Jeg fikk høre fra helsestasjonen, andre mødre, grupper på fb osv. at man har lov til å være veldig sliten, og at det ikke er unormalt å ikke være glad og takknemlig hele tiden. Jeg fikk nesten inntrykk av at det unormale var å kjenne seg lykkelig! Er nysgjerrig på hvorfor du føler det så annerledes? Kanskje forventningene ikke kommer fra omgivelsene, men fra oss selv? Og det er jo ikke så sosialt akseptert å klage, uansett hva man klager over. Men min opplevelse er egentlig at klaging fra slitne småbarnsforeldre er noe av den klagingen som er mest innafor.

    Prøver ikke å si at følelsene dine er feil, dette er ikke ment som kritikk! Lurer bare på hvor dette presset du føler om å nyte, kommer fra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *