Da jeg snakket om psykisk helse i mammapermisjon på den åpne Snapchat-kontoen SnapKollektivet for en kort stund siden, rant det inn med meldinger fra andre mammaer som satt med de samme tankene som meg: at permisjonstiden er jævlig slitsom.

Rundt omkring i det langstrakte landet vårt sitter det utrolig mange mammaer (og pappaer) som sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å nyte permisjonstida nok. Hvor utakknemlig er det ikke liksom, å sitte der med sitt (forhåpentligvis) friske barn, og savne tida da de ikke eksisterte? Jeg kjenner så mye på de samme følelsene selv, og har konkludert med at det er ikke utakknemlig; det er normalt!

Det er dog ikke så lett å vite hva som er normalt og ikke, når vi ikke snakker om det (både som personer og som samfunn). Og er det én ting jeg synes vi ikke snakker nok om, så er det hvor slitsomt det er å få barn. Spesielt det første barnet. Når du får ditt første barn er du totalt uforberedt på hva som kommer, og det var det som skjedde med meg. Jeg hadde ikke peiling på den mengden nærhet og tid og energi som ville kreves av meg. Jada, vi veit at et barn er der 24/7 og at du må være der 24/7 og at barnet er avhengig av deg 24/7, men å vite noe betyr ikke at du virkelig forstår hva det innebærer i praksis. Den påkjenninga det er å ha ansvar for et annet menneske hele tiden er vanskelig å sette seg inn i om du ikke har hatt den rollen før.

Poenget mitt her er jo ikke at det er jævlig å få barn. Poenget mitt er at det er jævlig slitsomt å få barn. Derfor er det så utrolig viktig at vi klarer å snakke om de vanskelige tinga. Føler vi at vi kan snakke om de vanskelige tinga, kommer vi til å føle oss mindre aleine om de vanskelige tinga, og de vanskelige tinga kommer til å føles lettere.

Mange av de som skrev til meg sa de ikke turte å si høyt hvor slitsomt de syntes det var med små barn, fordi de følte det var klaging. Og det er jo nettopp det det er, klaging. Men hvem var det som bestemte at det ikke var lov å klage? Det er lov å klage! Få det ut, sier jeg. Skrik det om du vil, få det ut av systemet. Kanskje viser det seg at de du sammenlignet deg med hele denne tiden sitter med de samme følelsene selv?

Fifty shades of psykisk helse

Ofte når vi snakker om mors psykiske helse etter fødsel, snakker vi om fødselsdepresjon. I Norge vil én av ti kvinner oppleve å bli rammet av denne typen psykisk lidelse. Men betyr det at vi ni andre ikke kan ha det vanskelig? Nei, det gjør jo ikke det.

Det betyr ikke at det ikke er lov å gråte av fortvilelse når du fortsatt er våken klokka 04 på natta. Eller rope mot babyen når du ikke forstår hvorfor den skriker… Ja, det er til og med lov å angre innimellom. Du trenger ikke å lide av depresjon for å ha lov til å synes det er tungt og vanskelig og til og med kjedelig innimellom. Og det gjør deg ikke til en dårligere forelder av å snakke høyt om det.

[lightgrey_box]Det sagt: Skulle du kjenne på en bunnløs sorg over for eksempel “tapet” av det gamle livet, eller synes det er vanskelig å forestille deg at det kommer til å bli lettere, så anbefaler jeg på det sterkeste å ta en prat med helsestasjonen. Det finnes god hjelp å få, og ingen skal måtte jobbe seg gjennom noe så vanskelig på egenhånd![/lightgrey_box]

Så hvorfor velger jeg egentlig å snakke så åpent om det? Jeg sitter også ofte med dårlig samvittighet fordi jeg ikke nyter tida mer. Men jeg har innsett at det ikke er et valg. For noen av oss er rett og slett det å bli forelder en litt tøffere overgang enn for andre. For noen av oss krever det litt mer før det faller naturlig. Og jeg deler av egoistiske grunner; jeg deler fordi jeg vil føle meg mindre alene. På samme måte som de som ser og leser og hører på kanskje føler at de ikke står så alene i det, er det også sånn for meg. Når dere skriver til meg og sier at dere kjenner dere igjen, så slipper jeg ut et letta sukk og tenker: phew, da var det ikke bare meg.

Illustrasjonsbilde av Jenna Norman.