Søndagene er mine nå

De siste ukene har vært de mest krevende i dette mammalivet så langt. Jeg fikk meg virkelig en liten psykisk knekk, og selv om det heldigvis er bedre igjen nå, var det ordentlig tøft da det sto på.

Noe av det vanskeligste med det å bli mamma, for meg, er det sosiale. At jeg ikke lenger kan være så spontan som jeg pleide, at jeg ikke kan være med på alle de sammenkomstene jeg ellers ville vært med på. Å se vennene mine samles akkurat i det jeg starter kveldsrutinen hjemme og ligger i senga og ammer en liten gutt som akkurat har fått seg et sett med tenner. Det var noen som skrev til meg på Instagram og hadde et utrolig bra begrep på det: sosial kjærlighetssorg.

Det begrepet slo meg så hardt i magen at det faktisk gjorde ting litt bedre. Fordi, finnes det et begrep på det, betyr det at du ikke er alene om det. Fornuften forteller meg jo stadig vekk at seff er du ikke alene om det Carina, så spesiell er du ikke, men det er ikke alltid like lett å finne trøst i det heller. Noen ganger er det bare mørkt. Men jeg har vært gjennom et par rodeorer før, og veit i det minste at det går over. Men jeg har funnet ut hva som funker for meg, og det kan nesten høres ut som det jobber litt mot sin hensikt, men når jeg er i slike nedetider, også når det gjelder sosial kjærlighetssorg, så trenger jeg alenetid!

Selv om noe av det jeg var trist over var at jeg ikke kunne være sosial som jeg pleide, er jeg flink til å møte venner og bekjente på dagtid ellers. Å be dem hjem på middag, kanskje film om Hugo gidder å sovne. Har jeg slike knekker prøver jeg å være flink til å ikke avbryte avtaler, selv om jeg helst bare skulle gravd meg ned, for da får jeg tenkt på litt andre ting, snakke om litt andre ting, være litt normal.

Men søndagene? Søndagene er hellige. Søndag er alenetid-dag. Jeg trenger NOEN timer i uka der jeg bare er HELT aleine. Jeg må få tid til å summe meg før en ny uke begynner. Jeg trenger å gå en tur uten barnevogn, med musikk på øret, jeg trenger å sitte på kafé med en bok eller Mac-en min (som jeg gjør nå), jeg trenger bare være. Skrive ut følelsene eller redigere en selfie, drikke alt for dyr kaffe uten avbrytelser… Den sosiale kjærlighetssorgen tror jeg teller mest på kvelden.

Kanskje er det ølen jeg savner mest?
Kategori:Hverdagen

Skrevet av

enkelst.no

Markedsfører, blogger, sterk mat-entusiast, hundemamma, samboer, gravid og jovial som bare det og sånn er det med den saken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *