Krevende dager

Sliten Carina Behrens drar ned hetta, enkelst

Hei! Har dere hatt en fin påske? Her er påsken brukt på oppussing av stua, brystbetennelse, besøke foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, samt en mislykka frisørtime. Egentlig er jeg ikke noe påskemenneske, men jeg fikk påskeegg av kjæresten og noen rolige dager hjemme hos mamma, så jeg skal ikke klage. Digg med fri, da. Selv om jeg strengt tatt har fri hele tiden. Men jeg har ikke det vettu, det er mer som at jeg aldri har fri hehehe.

Det er vel ingen hemmelighet lenger at jeg synes permisjonstiden er slitsom, men den siste måneden og spesielt den siste uka har vært vanskeligere enn vanlig. Vognen som før var et effektivt instrument for å få babyen til å sove, funket ikke lenger, og han brukte en evighet på å sovne for ikke å snakke om alle gangene han våknet og skrek, tilsynelatende uten grunn. Og det var ikke bare når han skulle sove han skreik, men ganske hele tiden, med noen litt mer trivelige avbrekk her og der. Tingene som før funket for å underholde og roe hadde plutselig ikke den samme effekten, og jeg sto der i villrede og ville egentlig bare legge meg ned med hørselvern og lukke øya. Nå de siste dagene har han derimot sovet litt mer igjen, jeg ser lys i tunellen.

På mandag ble Hugo fire måneder. Det har føltes som fire måneder i tåke, i limbo, og akkurat nå føles det som limbo er det permanente, selv om jeg selvfølgelig vet bedre. Jeg er sliten og litt lei, og det er ikke noen kul følelse. Men så smiler han og alt er glemt (de som vet, de vet hehe). Men så er det ikke det vettu. Kanskje når han smiler i morgen er alt glemt, eller dagen etter det, eller etter det. Men mens det står på er det faktisk vanskelig å nyte, det må jeg innrømme. Akkurat denne følelsen kommer jeg ikke til å savne. Følelsen av å ikke strekke til, ikke være tålmodig nok, lykkelig nok.

Det er ikke noe ålreit å dele disse tankene. For det er jo meningen at jeg skal dele disse tankene men med humor ikke sant. Men det er ikke alltid det er like lett. Noen perioder er rett og slett litt mer humørløse enn andre. Til gjengjeld har stua blitt innmari fin, da!

Kategori:Hverdagen, Mammalivet

Skrevet av

enkelst.no

Markedsfører, blogger, sterk mat-entusiast, hundemamma, samboer, gravid og jovial som bare det og sånn er det med den saken.

10 kommentarer

  1. Drit i humor når du trenger å være ekte. Tusen takk for at du deler disse tankene og følelsene. Vit at du gjør den beste jobben du kan, prøv å sette pris på deg selv også – selv om det sikkert er vanskelig. Sender mange klemmer!

  2. Så fint skrevet, og det er så fint å få vite mer om hvordan livet egentlig er. Jeg lærer så masse av deg og synes du er tapper og flink og skjønn og fantastisk og vakker og alle andre superlativer i verden! Du er en kjempeflink mamma og det var så rørende å se deg med Hugo da jeg var hos deg. Det høres veldig krevende ut å stå i, med all skrikingen og gråten. Skjønner godt at du er sliten og lei av det. Håper dere finner ut av noe lurt som funker igjen snart!

    • ♥︎ Åå, takk ♥︎ Det begynner heldigvis å løsne litt nå, og han sover mer på dagtid igjen, men det er fortsatt så INNMARI mange timer som skal fylles ?

  3. Sjekk ut appen «Wonder weeks» – utviklingssprang. De sammenfalt ofte med de slitsomme periodene hos oss. Og du er tøff som dealer med brystbetennelse og alt. Det er mye jeg ikke savner med barselstida ass. Men gilla läget, det kommer bedre perioder før de neste vanskelige. For det svinger, jevnt og trutt videre! Klem

    • Takk for trøstende ord, Marit. Som du sier svinger det, og det blir bedre før det blir tøft igjen. Har den appen, og det er ingen tvil om at vi er inni utviklingstrinn akkurat nå. Så det hjelper jo på, å vite årsaken, og ikke minst at det går over ?

  4. Altså, de kidsa. Det som framkaller latter én dag, kan gi bare et dumt blikk en annen dag. Det som stopper gråten én dag, kan ha null effekt den neste. Plutselig kan han (sønnen min altså=) finne på å bare skrike drithøyt, for så å smile det bredeste smilet til meg. Hva faen betyr det, liksom? Jeg tror de små er like forvirra som oss til tider. Og ja, utviklingssprang. Og ja, jeg glemmer alt når han smiler. Hvordan kan jeg være sint på den lille der som er like forvirret som meg (eller ja, mer, han er jo helt ny i verden!). Men det jeg prøver å tenke er at han har ikke noe sammenligningsgrunnlag. Han ser bare mammaen sin, som han tross alt bryr seg kanskje mest om i verden, og alt hun gjør er det beste han vet. For sønnen din er du det beste, selv når du føler deg sliten og drittlei 🙂 Prøver jeg å tenke ihvertfall <3

    • Haha ja, ingen tvil om at de er like forvirra som oss. ER DET INGEN SOM SITTER PÅ FASITEN? ? Men ja, alt er virkelig glemt når han smiler, det er helt utrolig hvordan alt vondt kan bli glemt så raskt. Heldigvis ♥︎

  5. Uff brystbetennelse høres ikke noe særlig ut. Jeg hadde en da jeg fikk min datter og husker den fortsatt, 12 år siden gjett! Husker at jeg stod i kokende varm dusj og prøvde å massere min steinharde pupp «friske». Gjennom tårer og hyling. Barselstiden var verste tiden i mitt liv. Jeg er ikke redd å si det. Så nei, du er ikke nødt å fortelle dette med humør. Det er mange kvinner der ute som forstår deg 100%. Denne tiden vil gå over, bare å holde ut. Klem

    • Det er så deilig med slike kommentarer, som gjør at en føler seg litt mindre aleine om det! ♥︎

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *