Okei dere, nå skal jeg bare være skikkelig ærlig her. Jeg var så klar på å lage og dele denne podkasten, skikkelig gira liksom, men akkurat nå sitter jeg med så mye tvil og uro inni meg. Den første episoden er ferdig, og jeg trodde jeg ville være i ekstase, at jeg ikke kunne vente med å dele den med dere, men i stedet sitter jeg her og tviler på meg selv.

Kanskje du kjenner deg igjen? Du legger jo sjela di i det ikke sant, og så skal det ut i verden for alle og enhver å høre/se/lese – og dømme. Og så vil du jo at det skal være perfekt fra starten, men det kan det jo egentlig ikke være. Og så sammenligner du deg med alle andre, men det skal du jo ikke gjøre, fordi alle har ulike utgangspunkt, en annen bakgrunn, andre ressurser enn deg selv. Men det er skummelt ikke sant?!

Mange ganger har jeg fått høre at jeg kan være litt sånn beklager at jeg er til når jeg ber om tilbakemelding på noe. At jeg på en måte unnskylder meg allerede før de har fått se det, som om jeg prøver å legge lista skikkelig lavt, gjøre det til noe mindre enn det er. Det er ikke akkurat en oppskrift på suksess, og rett og slett ganske uflatterende. Hvem skal tro på deg om du ikke tror på deg selv? Det er noe jeg jobber med, og jeg føler jeg må påpeke at det ikke er det dette er ment som. Jeg bare hadde et behov for å få de negative tankene ut av hodet, og om jeg ikke kan dele med dere, hvem kan jeg dele med da?

Jeg har allerede bestemt meg for at episoden, den skal ut. Den er bra. Den er bra nok. Jeg kan ikke forvente perfeksjon av meg selv på første forsøk, med en baby på tre måneder som krever sitt for å overleve og ikke minst trives i verden, og det tror jeg ingen andre gjør heller. Jeg har bestemt meg for å heller se på det som en læringskurve. Og det er jo en god øvelse i seg selv, eller hva, å dele noe man selv ikke anser som perfekt, og likevel være fornøyd? Har du noen tanker eller words of advice tar jeg de imot med glede!

Ikke perfekt, men godt nok – er det ikke det de sier?