Jeg tviler; et syteinnlegg

Kvinne med ørepropper som ser ned på telefon.
Bilde av Melanie Pongratz på Unsplash.

Okei dere, nå skal jeg bare være skikkelig ærlig her. Jeg var så klar på å lage og dele denne podkasten, skikkelig gira liksom, men akkurat nå sitter jeg med så mye tvil og uro inni meg. Den første episoden er ferdig, og jeg trodde jeg ville være i ekstase, at jeg ikke kunne vente med å dele den med dere, men i stedet sitter jeg her og tviler på meg selv.

Kanskje du kjenner deg igjen? Du legger jo sjela di i det ikke sant, og så skal det ut i verden for alle og enhver å høre/se/lese – og dømme. Og så vil du jo at det skal være perfekt fra starten, men det kan det jo egentlig ikke være. Og så sammenligner du deg med alle andre, men det skal du jo ikke gjøre, fordi alle har ulike utgangspunkt, en annen bakgrunn, andre ressurser enn deg selv. Men det er skummelt ikke sant?!

Mange ganger har jeg fått høre at jeg kan være litt sånn beklager at jeg er til når jeg ber om tilbakemelding på noe. At jeg på en måte unnskylder meg allerede før de har fått se det, som om jeg prøver å legge lista skikkelig lavt, gjøre det til noe mindre enn det er. Det er ikke akkurat en oppskrift på suksess, og rett og slett ganske uflatterende. Hvem skal tro på deg om du ikke tror på deg selv? Det er noe jeg jobber med, og jeg føler jeg må påpeke at det ikke er det dette er ment som. Jeg bare hadde et behov for å få de negative tankene ut av hodet, og om jeg ikke kan dele med dere, hvem kan jeg dele med da?

Jeg har allerede bestemt meg for at episoden, den skal ut. Den er bra. Den er bra nok. Jeg kan ikke forvente perfeksjon av meg selv på første forsøk, med en baby på tre måneder som krever sitt for å overleve og ikke minst trives i verden, og det tror jeg ingen andre gjør heller. Jeg har bestemt meg for å heller se på det som en læringskurve. Og det er jo en god øvelse i seg selv, eller hva, å dele noe man selv ikke anser som perfekt, og likevel være fornøyd? Har du noen tanker eller words of advice tar jeg de imot med glede!

Ikke perfekt, men godt nok – er det ikke det de sier?
9 kommentarer
  1. Åå Carina du Carina 💖 Jeg hører hva du sier og ja, jeg kjenner meg igjen. Å tro på seg selv er ikke alltid like enkelt, men så lenge du til slutt finner ut at JO, JEG KAN, så er det med på å bygge opp selvtillitt! 😘 Jeg heier på deg og gleder meg masse til å høre podcasten 😍👏🏻

    1. Tusen takk for gode ord, Reidun Beate! Men som du sier, jo mer man gjør jo mer selvtillit får man 😁Glad for at du vil høre ❤️

  2. Trukke Lindmo var perfekt på første forsøk hvis du skjønner hva jeg mener? Det uperfekte er jo det som er ålreit å høre på for det er gjenkjennelig. Man er sin verste kritiker. Gleder meg til å høre Carina. ❤️

  3. Ta det fra en som har publisert alt for mange “dårlige” podcast-episoder; det er bare å hoppe i det. Så blir det bedre og bedre 🙂

    1. Jeg liker din, Caroline. Synes den er så trivelig. Dessuten er du utrolig flink til å få det til å høres så naturlig ut, jeg synes det er vanskelig å “snakke med meg selv” uten manus, men med manus blir det fort opplest. Så må lære meg å skape en slags balanse der.

  4. Jeg gleder meg i hvert fall masse! Man er virkelig sin egen verste kritiker. Det må man bare ta inn over seg og heller be seg selv holde litt kjeft.
    Og ja, det er lov å feile, i hvert fall første gang man prøver! Ting oppstår ikke perfekt av intet, de bygges opp bit for bit, erfaring for erfaring.
    Og vi er mange som heier på deg underveis!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kanskje du også vil like