Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal tenke om det. På én måte er det jo bare dette verden handler om om dagen (for meg), men på en annen måte føler jeg meg alt annet enn klar for å bli mamma.

Jeg har alltid vært en person som tar ting som det kommer. Dette kontrollbehovet andre gravide snakker om, det har ikke jeg. Og jeg har for lengst slått meg til ro med at det holder å “ta ting som det kommer” i de aller fleste situasjoner. Denne graviditeten har så langt vært en slik situasjon, men nå begynner jeg å tenke ganske mye. Jeg skal tross alt presse ut et levende menneske fra kroppen min, det er kanskje greit å være litt forberedt på hva som kommer?

Men jeg veit jo at det er helt urealistisk, for jeg har nemlig ikke barn fra før, så det er faktisk helt umulig for meg å vite hva jeg går til. Og når jeg tenker meg grundig om så tenker jeg at det kanskje er like greit?! Vil jeg egentlig vite hva jeg går til? Næh. Vil jeg være en som tror hun sitter med alle svarene, i stedet for å ta enhver situasjon som den kommer? Næh. Det hadde liksom ikke vært helt meg, det.

Så, her er jeg som jeg er, 40 uker og to dager gravid, og tar det som det kommer:
Høygravid Carina Behrens, enkelst.
Tatt i dag, 21. desember 2018. 40 uker og to dager på vei. Dagen før termin. Fortsatt blid, dog litt skeptisk.

Forresten:

Om du har Facebook (hehe) hadde jeg satt uendelig pris på om du vil følge FB-siden min ♥︎ Jeg håper og tror at 2019 blir et kjempefint bloggår, og det hadde vært så kult å gå inn i det nye året med 500 likes (ikke at jeg bryr meg om likes lizm) 😁