Jeg har alltid hatt en slags underliggende fødselsangst. Jeg husker jeg pleide å si at jeg skulle ha keisersnitt, uansett om jeg så måtte betale en privatklinikk for å få det Og når jeg sier at jeg pleide å si det, så mener jeg at jeg pleide å si det i mange år. Ikke bare da jeg var liten, men da jeg var i 20-årene. Alle 20-årene.

Jeg gruer meg ikke til smerten, men jeg gruer meg til hva fødselen vil gjøre med kroppen min etterpå. Jeg veit det høres overfladisk ut, men det er sant. Men det er en sorg jeg prøver å ikke ta på forskudd. Hvem vet, kanskje vil jeg elske kroppen min når det hele er over. Bare tenk hva den skal igjennom. Forhåpentligvis vil jeg klare å se på den som en helt ny kropp, en kropp som har fått til noe skikkelig bra.

Men tilbake til selve fødselen.

Jeg gruer meg ikke så mye akkurat nå, og en av grunnene til det tror jeg er at jeg har unngått alt som har med fødsel å gjøre. Ikke vil jeg lese om andres negative opplevelser, ikke vil jeg se på «Fødeavdelingen» på TV og ikke vil jeg at andre skal fortelle meg om sine egne traumer. Det er ingen tvil om at enhver fødsel er tøff på hver sin måte, men jeg trenger ikke å høre om det. Som mamma sier: det virker som det går sport i å ha hatt den «verste» fødselen, og det orker jeg ikke være en del av.

Så nå sitter jeg her, med under to måneder igjen til baby kommer, og jeg håper at jeg skal få føde naturlig. Ikke fordi det ikke kommer til å gjøre jævlig vondt, men noe har skjedd inni hodet. Fra det øyeblikket jeg fant ut at jeg skulle få barn, så var det som om en bryter skrudde seg på. Dette går bra. Og siden da har jeg liksom ikke tenkt så mye på det.

Dessuten var jeg på fødselsforberedende kurs for noen helger siden, og det var utrolig deilig å få satt ord på alle bekymringene, og ikke minst en grundig gjennomgang av hvordan det hele foregår, fra start til slutt. Hvordan kroppen helt naturlig jobber seg gjennom prosessen, og hvordan kvinnekroppen faktisk er skapt for nettopp det her: å føde.

Visste dere for eksempel at det faktisk bare er sånn cirka 1 av 1000 fødende kvinner som har en fødsel med komplikasjoner? Det er veldig mange færre enn jeg hadde forespeila meg. Og som jordmoren gjentok sikkert trehundreogtyve ganger: ja, det er vondt å føde, men ikke så vondt at vi ikke kan takle det. Vi er skapt for å takle det.

Så, gruer jeg meg til fødsel?

Ja, det er klart jeg gruer meg, men ikke så mye. Det hjelper veldig å ikke vite hva man går til, si.

Bilde av Daan Stevens.