Gruer jeg meg til fødsel?

Sykerom. enkelst, carina behrens

Sånn i det store og det hele så er det enkle svaret: Ja, selvfølgelig gruer jeg meg til å gjennomgå den verste smerten jeg noen gang kommer til å oppleve (mest sannsynlig og forhåpentligvis). Det lange svaret? Tjaaaaa.

Sånn i det store og det hele så er det enkle svaret: Ja, selvfølgelig gruer jeg meg til å gjennomgå den verste smerten jeg noen gang kommer til å oppleve (mest sannsynlig og forhåpentligvis). Det lange svaret? Tjaaaaa.

Jeg har alltid hatt en slags underliggende fødselsangst. Jeg husker jeg pleide å si at jeg skulle ha keisersnitt, uansett om jeg så måtte betale en privatklinikk for å få det Og når jeg sier at jeg pleide å si det, så mener jeg at jeg pleide å si det i mange år. Ikke bare da jeg var liten, men da jeg var i 20-årene. Alle 20-årene.

Jeg gruer meg ikke til smerten, men jeg gruer meg til hva fødselen vil gjøre med kroppen min etterpå. Jeg veit det høres overfladisk ut, men det er sant. Men det er en sorg jeg prøver å ikke ta på forskudd. Hvem vet, kanskje vil jeg elske kroppen min når det hele er over. Bare tenk hva den skal igjennom. Forhåpentligvis vil jeg klare å se på den som en helt ny kropp, en kropp som har fått til noe skikkelig bra.

Men tilbake til selve fødselen.

Jeg gruer meg ikke så mye akkurat nå, og en av grunnene til det tror jeg er at jeg har unngått alt som har med fødsel å gjøre. Ikke vil jeg lese om andres negative opplevelser, ikke vil jeg se på «Fødeavdelingen» på TV og ikke vil jeg at andre skal fortelle meg om sine egne traumer. Det er ingen tvil om at enhver fødsel er tøff på hver sin måte, men jeg trenger ikke å høre om det. Som mamma sier: det virker som det går sport i å ha hatt den «verste» fødselen, og det orker jeg ikke være en del av.

Så nå sitter jeg her, med under to måneder igjen til baby kommer, og jeg håper at jeg skal få føde naturlig. Ikke fordi det ikke kommer til å gjøre jævlig vondt, men noe har skjedd inni hodet. Fra det øyeblikket jeg fant ut at jeg skulle få barn, så var det som om en bryter skrudde seg på. Dette går bra. Og siden da har jeg liksom ikke tenkt så mye på det.

Dessuten var jeg på fødselsforberedende kurs for noen helger siden, og det var utrolig deilig å få satt ord på alle bekymringene, og ikke minst en grundig gjennomgang av hvordan det hele foregår, fra start til slutt. Hvordan kroppen helt naturlig jobber seg gjennom prosessen, og hvordan kvinnekroppen faktisk er skapt for nettopp det her: å føde.

Visste dere for eksempel at det faktisk bare er sånn cirka 1 av 1000 fødende kvinner som har en fødsel med komplikasjoner? Det er veldig mange færre enn jeg hadde forespeila meg. Og som jordmoren gjentok sikkert trehundreogtyve ganger: ja, det er vondt å føde, men ikke så vondt at vi ikke kan takle det. Vi er skapt for å takle det.

Så, gruer jeg meg til fødsel?

Ja, det er klart jeg gruer meg, men ikke så mye. Det hjelper veldig å ikke vite hva man går til, si.

Bilde av Daan Stevens.

11 kommentarer

  1. Det siste du skriver der, som jordmor sa mange ganger – “ja, det er vondt å føde, men ikke så vondt at vi ikke kan takle det”. Det er helt sant! Jeg har aldri født før, og det er nok noen år før jeg får barn, men jeg har alltid tenkt på selve fødselen som det verste ved å få barn. Men så tenker jeg det samme som du skriver her, kroppen vår er skapt til dette, og vi takler det. Selv hvor vondt det gjør.

    Dette kommer til å gå veldig bra, og jeg gleder meg så på dine vegne <3

  2. Jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du føler på. Jeg hadde skikkelig fødeangst, mye pga at jeg selv måtte bli tatt med akuttkeisersnitt. Jeg var sikker på at kroppen min, i likhet med mamma sin, ikke kunne få et barn ut «den vanlige veien». Men jeg jobbet med meg selv fra jeg fant ut at jeg var gravid. Bare at min strategi var rake motsetningen av din, jeg slukte ALT med fødsler mens jeg var gravid. Leste sykt masse og så fødeprogrammer, ble en «ekspert» på alt som hadde med fødsler å gjøre. Men i likhet med deg greide jeg å ende med å være veldig klar på at dette skulle jeg klare. Og jeg klarte det. Ikke uten komplikasjoner, men jeg klarte det og det kommer du også til å gjøre ❤️ Og hurra for tipp topp helsevesen som hjelper oss på veien.

      1. Ja, du er jo mammahelten min ♥︎ Selv om vi har helt ulike fremgangsmåter på fødsel, er du en av dem som har fått meg til å forstå at fødsel er en rååå ting. Ingenting har hjulpet meg så mye som din fødselshistorie og hvordan den fikk deg til å føle deg så innmari sterk ♥︎ En stooor inspirasjon!

  3. Frykten for å miste kontrollen kan være overveldende. Noen ganger tror jeg vi bare må slippe rattet, og la cruise control gjøre jobben sin (ikke bokstavlig, for man skal aldri slippe rattet, men u get it). Det er noe veldig deilig og befriende med å slippe kontroll. Akseptere at man ikke trenger å vite alt, forberede seg på alt, eller være den som må ha kontrollen. Under fødsel har man masse flinke folk sammen med seg – og jeg tror at om vi velger å stole på dem, og lytte til det de sier, så går det veldig bra. Stole på kroppen sin, og at den vet hva den gjør. Slippe kontrollen, være i øyeblikket, og glede seg over at man setter en ny person til verden.

    PS: Du er on point med blogginga for tida! Elsker det <3

    1. Nå er jeg generelt en “tar det som det kommer”-type, så behovet for kontroll har ikke helt vært der tidligere, men er spent på om jeg klarer å være den personen nå også. Som du sier er det så mange flinke folk rundt deg når du føder, så jeg håper jeg klarer å kjenne på det – at jeg blir tatt godt vare på!

      Takk Stine ♥︎ Elsker at du elsker det!

  4. Jeg kjenner nok på en underliggende frykt for det å gjennomgå fødsel. Noen ganger tuller jeg med at jeg har hørt så mye rart om den gang jeg selv ble født, men det ligger nok mer bak. Det er noe jeg må jobbe med når den tid kommer.

    Så fine refleksjoner du deler, og godt å høre at du føler deg trygg på deg selv.

    1. Kanskje vil det “gå seg til” for deg, som det gjorde for meg. Men ja, det gjelder å finne sin måte å jobbe med det på. Nå har ikke jeg kjent behovet for det, men tror også det er mye hjelp å hente hos jordmor og/eller fastlege. Tettere oppfølging og slikt er visst tilgjengelig for de som virkelig gruer seg 🙂 Håper det går seg til for deg!

  5. Jævlig vondt, ja. Og man vet ikke hvordan det blir. Hver fødsel er ulik. Men en veldig mange vil jo tilogmed gjøre det igjen. Og fy faen så stolt jeg har vært av meg selv etterpå. Begge gangene. Fødsel. Det er så sinnsykt på så mange måter, og jeg er så glad for at jeg har fått oppleve det. Lykke til! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *