Å fortelle hva jeg har gjort, hva jeg skal, ta fine bilder av middagen – det har aldri vært helt min greie. Men jeg merker at det har en slags helende effekt på for meg, det å blogge. Kanskje ikke om hverdagen i seg selv, men om tingene som opptar meg der og da, om det så er at jeg gruer meg til å bli mamma, at jeg har sett en sykt kul film eller om hvordan feminisme har endret meg som person. Gjennom ganske mange år nå har jeg delt både personlige og mindre personlige tekster, og dere har vært der og støttet meg gjennom stort og smått. Det er nok derfor jeg fortsatt er her, hvorfor jeg fortsetter å dele (om det så skjer hver syttende fullmåne).

Akkurat nå sitter jeg på Kulturhuset. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg har jeg blitt 50 prosent sykemeldt, og den tiden vil jeg bruke til å få det litt bedre med meg selv, og en av tingene som gjør meg glad, som jeg liker å drive med er jo nettopp dette: å sitte på kafé og blogge. Jeg dro hit faktisk med det formålet, selv om jeg ikke hadde noen plan. Men noen ganger er det fint å ikke ha en plan, bare skrive rett fra magen uten regler. Ingen lister, ingen spørsmål, ingen tema.

Rundt meg sitter det mennesker med PC-er, venner, kjærester og babyer. Jeg har tidligere vært alle de tre førstnevnte, men aldri den siste. Jeg har aldri vært en av dem med baby på kafé. Men det skal jeg bli. Etter at så mange av dere skrev fine kommentarer på det at jeg er redd for å miste meg selv når jeg blir mamma, har jeg innstilt meg på at jeg må ta det som det kommer. At det beste jeg kan gjøre er å ikke sette noen forventninger, ikke lage noen regler, ikke planlegge for mye. Litt som jeg skal gjøre med bloggen. (Men om jeg skulle lagt planer ville en av dem vært at jeg skal være en mamma med baby på kafé.) Ved å vente til jeg er i situasjonen og deretter justere hverdagen ut i fra hvordan det faktisk blir, tror jeg det blir lettere å unngå en slags følelse av skuffelse.

Og sånn går dagene.