Jeg har rett og slett gruet meg litt til tiden etter fødsel, og jeg har hatt lyst til å skrive til dere om det, men det har ikke vært så lett å finne de rette ordene. Det har føltes som at det har blitt for negativt, for utakknemlig.

Jeg gleder meg til å bli mamma. Jeg gleder meg til den nye fasen i livet mitt, der jeg får være med på å forme noens liv ved hjelp av ubetinget kjærlighet, lærdom og halvgode livsråd. Men i det siste har noe overskygget alt det. Kanskje har det gått opp for meg alt jeg kommer til å miste. Blant annet spontanitet, egoisme og nattesøvn. Aller mest er jeg redd for å miste meg selv. Jeg kan aldri igjen bare sette meg selv først – og det er en skummel tanke.

Fødselsforberedende kurs

Men, på lørdag dro vi på fødselsforberedende kurs, og det hjalp faktisk en del. Ikke bare ble vi forberedt på fødsel og tiden etterpå, men jeg fikk vite at alle disse tankene er helt normale. At det er normalt å kjenne på en slags nedstemthet. For det er jo mye som skal endre seg. Og det skal ikke bare endre seg litt, det skal endre seg skikkelig superduper drastisk.

Som jordmoren som holdt kurset sa: vi som er gravide får ofte høre at vi gløder. At vi ser så flotte ut, at vi kler å være gravide (om vi er heldige), vi må jo glede oss masse?! Vi får ofte spørsmål om hvordan det går, og vi er forventet å svare at alt går fint. Kanskje kan vi legge til noen fysiske vondter om vi vil, men psykiske? Njæ, helst ikke. (Det er vel sånn det er for ikke-gravide også, når jeg tenker meg om.) Nå som du er gravid er du på en måte litt allemannseie. Alle rundt synes jo også det er spennende og gleder seg gjerne med deg – da er det veldig greit at du også gleder deg.

For å kunne slappe av og ta vare på meg selv i disse siste månedene før livet snus på hodet, har jeg blitt sykemeldt 50 prosent (for første gang på så lenge jeg kan huske har jeg en lege som tar meg seriøst). Den tiden skal jeg bruke på å forberede meg selv mentalt, for fra og med desember vil livet aldri være det samme igjen – på godt og vondt.

Jeg gleder meg – bare ikke hele tida. Og det går bra med meg, jeg lander alltid på beina. Men om jeg ikke gjør det? Ja, da lover jeg å fortelle det til noen! ♥︎