Blomster foran hvit vegg.
kommentarer 4

30

I dag blir jeg 30 år.

Jeg pleide å være ganske redd for å bli 30, men nå har jeg allerede begynt å si det samme som alle andre 30-åringer: 30 er det nye 20.

Det er ikke så mye alderdommen jeg gruer meg til, men jeg får noen ganger litt eksistensiell panikk, for hva er det egentlig jeg har oppnådd til nå? Og så tenker jeg på Carrie Bradshaw, spalten hennes tok jo faktisk ikke helt av før hun var i midten av 30-årene. Og så tenker jeg på hvor teit det er å sammenligne meg med en fiksjonell karakter fra Sex og singelliv, og ikke den kuleste av dem engang (heia Miranda)?! Så jeg googler “women who peaked late in life” og leser artikler som 14 Wildly Successful Women Who Were Late Bloomers mens jeg drikker vann fordi alle sier at det er nå alle rynkene kommer og det eneste som hjelper er å forebygge . . .

Så husker jeg å puste.

Og når jeg puster, klarer jeg å glede meg litt over tiden foran meg. Tenk det, et helt nytt tiår å bli kjent med meg selv på, å utvikle meg. Kanskje skal jeg bli mer organisert? Kanskje skal jeg gjøre de tingene som gjør meg glad, som gir meg energi i stedet for å ta. Kanskje skal jeg bli flinkere til å fortelle folk at jeg er glad i dem, kanskje skal jeg bli flinkere til å bli kjent med nye mennesker.

Kanskje blir 30-åra de åra jeg endelig skriver en bok?

Hvem vet. Fremover skjer det uansett så store endringer i livet at kanskje ingenting blir som jeg har tenkt.

Heia 30.

Toppbilde av Annie Spratt.

4 kommentarer

  1. Gratulerer så mye med dagen som var, Carina! Jeg er sikker på at 30-årene dine blir helt supre, men ganske sikkert ikke helt slik som man tenker og tror. Det blir det jo stort sett aldri. 🙂

Legg igjen en kommentar ☺︎