Når… jeg får kjøpt meg det speilreflekskameraet jeg ønsker meg.

Når… det er dårligere vær.

Når… det er ryddigere hjemme.

Når… jeg er alene hjemme en kveld.

Når… alle vet om hemmeligheten jeg bærer på.

Jeg har som regel en (god) unnskyldning til hvorfor jeg ikke kan gjøre noe , og må vente til når. Dere som har fulgt bloggen min en stund vet hva jeg mener, jeg er ekstremt god på å sette ting på vent. Bloggen er en av de tingene som oftest får en nedjustert plass på lista over ting jeg vil gjøre.

I dag satt jeg på kafé med Stine og vi skulle blogge. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg ville blogge om, og sa at jeg syntes Stine hadde blitt så flink på hverdagsbloggingen, men at jeg selv følte at jeg ikke hadde noe å komme med  før jeg for eksempel hadde et bedre kamera. Først da kom jeg også til å ha mer å skrive om. Men så sa jeg også at nei, det er jo egentlig ikke sånn det funker. For jeg har alltid vært sånn. Alltid når, ikke . Som om det når kommer til å gjøre alt enklere, lettere og mer inspirerende. Det blir jo aldri sånn. For selv om blogging skal være enkelt og gøy, så krever det også selvdisiplin, og det er nettopp det jeg mangler. Ikke et bedre kamera (selv om jeg garantert snart skal kjøpe meg et bedre kamera).

Så heretter skal jeg slutte å tenke når, og heller bare gjøre. Jeg trenger ikke vente til jeg kan ta perfekte bilder, eller til det er ryddig rundt meg, eller jeg er alene hjemme. Blogging skal ikke, og trenger ikke være, så sykt komplisert. Det er bare jeg som trenger mer selvdisiplin.

Prokrastinering. enkelst

Er det flere av dere der ute?